Kjære pappa!

Jeg kan ikke tro det. Det er så uvirkelig. Det er som en vond drøm, jeg venter på å våkne opp av. Du er ikke her lenger. Bare noen timer, og livene våres tok en brå endring.. Du hadde litt smerter på torsdag, men på fredag var alt bedre, så du tok med deg barnebarn og hans kompis på tur til huset i Kongsvinger. Drømmeplassen din. Som du trivdes der. Men plutselig på lørdag ble du dårlig.. så dårlig at du ringte til mamma, og ba henne ringe etter hjelp. Ambulansen kom, og tok deg med på sykehuset. Jeg, Kai og solena reiste med en gang fra Halden for å være sammen med Tobias og kompisen.. mamma reiste hjemmefra for å være hos deg på sykehuset.. og min ene storebror dro fra Oslo for å være hos deg… men vi var alle for sene. for bare 15 minutter etter at du kom på sykehuset var du borte.  Massiv indre blødning sa legen. Ingen ting de kunne gjøre. Antagelig så har hovedpulsåra i magen din sprekt. Vi ble alle møtt med dette etter hvert som vi ankom sykehuset fra hver vår kant.  Alt var en stor sjokk.. Du skulle jo ikke være så syk… du skulle komme hjem igjen… du skulle så mye… Å se deg ligge der, var så vondt, så rart.. du var liksom ikke du lenger.. så liten… pappaen min var vel ikke så liten? du var stor og sterk. full av liv, av meninger, drømmer og planer.  Smertene jeg føler er så overveldende, de er så altoppslukende, så tunge og sterke.. pappaen min.. snille, gode pappa.. ikke her lenger.. jeg holdt deg i hånden, snakket med deg.. ba om at dette bare var en vond drøm.. at jeg kom til å våkne snart.. men det er ingen drøm. . Sorgen gjør det vanskelig å konsentrere seg. Vanskelig å ha en tanke som har sammenheng med neste som kommer.Å skrive dette tar dobbelt så lang tid som vanlig, fordi jeg tenker en ting ett øyeblikk og i neste noe helt annet.  Kroppen og hodet er så utslitt.. vil bare krølle meg sammen i senga og sove alt bort. Vanskelig å finne energien og styrken til å komme meg gjennom dagen. Må komme gjennom dette, vet det, men det er så vanskelig å se noen vei gjennom dette. Må ta en dag av gangen, så neste.. og neste.. Men minnene om deg strømmer på.. og øynene fylles om og om med tårer. Det er så mye jeg skulle sagt deg, så mye jeg ville oppleve med deg i fremtiden.
Å komme hjem til huset på Lampeland var forferdelig.. Å se alle tingene dine, klærne dine, kjenne lukten av deg… det føltes ut som at jeg skulle rives i filler.. Å være her uten deg… men likevel “se” deg over alt. stolen din, røyken din, jakka di, skoene dine.. klærne som henger til tørk på tørkestativet… klare til bruk. senga di… Hvor lenge jeg greier å bli her og “se” dette er usikkert. Men jeg vil være her for mamma og Tobias.. de trenger meg, like mye som jeg trenger de…
Jeg tenker på alt du var for oss, en pappa, en kjæreste, en kamerat, en venn, morfar og farfar, fosterfar.. Så mange liv du har berørt med din omsorg, hjelpsomhet og vennlighet.  Jeg tenker på alle drømmene du hadde for huset i Kongsvinger, kjøkkenet, malingen, hobbygarasjen, verandaen… Og hvordan du så frem til å utforske området når sommeren kom. Om planene om å tilbringe ferier sammen i huset..
Viten om at jeg aldri kommer til å høre stemmen din igjen, eller få telefon fra deg, hvor du spør hvordan det går. Jeg kommer aldri til å høre deg fortelle meg at jeg ikke skal bekymre meg, at det ordner seg, for du skal hjelpe… hvordan kan dette skje?? hvordan kan du være borte for alltid? Jeg har lyst til å skrike, be om å få våkne opp fra dette marerittet.. jeg vil ikke mer nå.. nå vil jeg ha pappaen min tilbake… Du kan ikke dra fra oss enda.. det er for tidlig.. du er jo bare 67 år… du har så mye mer du skal oppleve.. så mye mer du skal gjøre…  du skal jo være her hos oss.. sammen med oss..
Det har nå gått litt over ett døgn siden du døde… ja, du døde, pappaen min…  de ordene er vanskelig å skrive.. greier ikke gjøre det uten at tårene renner.. for det er så uvirkelig.. de ordene hører ikke sammen… pappa død… de er feil… hvorfor kan de ikke være feil?

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

* Copy This Password *

* Type Or Paste Password Here *